Se alle
Inntektsstrømmen
Folk forstår ikke logikken bak grensen som skiller vinnere fra tapere. – Helt ekstremt at en fergetur på 20 minutter kan skille så mye.
Folk forstår ikke logikken bak grensen som skiller vinnere fra tapere. – Helt ekstremt at en fergetur på 20 minutter kan skille så mye.
Du kan være uheldig med tidspunktet når du starter ny virksomhet.
Eller du kan treffe blink.
I over ti år syslet Jan Egil Nygard med planer om å bygge kraftverk i elven som bruser forbi familiens hus ved Sognefjorden.
Han hadde gått mot strømmen og flyttet hjem etter studiene. For å trygge fremtiden i den lille bygden ville han gjerne ha flere ben å stå på.
Etter flere utsettelser og mye arbeid fikk han og naboene til slutt selskapet Forte med på laget.
Sommeren 2021 sto det nye kraftverket til 45 millioner klart.
Så begynte strømprisene å stige.
Det siste året har Norge vært i strømsjokk. Vi som har vært vant til at elektrisiteten nesten er gratis, har våknet til en verden der morgendusjen kan koste 30 kroner. I hvert fall hvis du bor i sør.
For et annet mønster er også blitt tydelig: Prisene splitter landet. Nord-Norge har bortimot gratis strøm, mens folk i Kristiansand har måttet punge ut over 600 øre for 1 kilowattime. Alt avhenger av hvilket av landets fem elspotområder du bor i, og de har navnet NO1 til NO5.
Er du forbruker, er det best å bo i NO4 eller NO3, som omfatter Nord-Norge, Midt-Norge og Nordvestlandet. Men for de rundt 7000 i dette landet som er grunneier for et lite vannkraftverk, er det omvendt. Ved kraftverkene som ligger i Sør-Norge, fosser millionene inn denne høsten.
– Det var ikke disse prisene vi så i glasskulen, innrømmer Jan Egil Nygard i Sogn.
30-åringen parkerer foran anlegget i en svart Audi, han er iført selvlysende arbeidsjakke og raske solbriller. Han låser oss inn i kraftverket, som er på størrelse med en liten enebolig og ligger litt opp fra der elven renner ut i fjorden. Inne durer pelton-turbinen fornøyd. Den forvandler vannmassene til cash.
– Det er klart at man vil ha gode priser når man driver kraftverk, sier Nygard.
– Og nå har de vært stabilt høye i godt over et år.
Da vi møter Nygard, er prisen ut til forbrukere i dette området – NO5 – på 326 øre kilowattimen. For å tjene penger må kraftverkseierne ha 40 øre. Får kraftverket solgt strøm til 200 øre, betyr det en inntekt på over 18 millioner kroner i år. Det vil gi en pen sum til alle de tre grunneierne, selv etter at Forte har trukket fra sine investeringskostnader og tatt sin del av overskuddet.
– Blir det ny sportsbil nå?
– Nei, sånne ting tenker jeg ikke på. Fremtidige inntekter vil gå til drift av gård og eiendommer.
Han vet ennå ikke hva inntekten vil bli for i år. Høsten 2021 solgte de strøm for 3,1 millioner. Men da fikk de kun produsere en tredjedel av det de har lov til.
Men Nygard er ikke bare glad for de høye prisene. For han jobber på det lokale oppdrettsanlegget, som er i ferd med å knele under strømregningene.
Lider gjør også de som driver småkraftverk på den andre siden av fjorden. På en godværsdag kan Nygard nesten skimte noen av anleggene.
– Det er helt ekstremt at en fergetur på 20 minutter kan skille så mye.
For utbyggerne har tanken ofte vært å skape ekstra inntekter og utvide livsgrunnlaget. Men mange av kraftverkene er blitt en økonomisk skuffelse. Strømprisene har vært lave.
Nå er situasjonen radikalt annerledes. Så lenge du er i den riktige sonen.
– Der snakker vi om betydelige inntekter. Veldig mange synes det er flaut, sier daglig leder Knut Olav Tveit i Småkraftforeningen.
Men han er svært bekymret for de cirka 1000 grunneierne i nord, som driver kraftverk uten å ha et selskap i ryggen.
– Der er det sveltihel. De vil på sikt måtte selge eller innstille driften. Dette går bare én vei.
Tveit mener det har vært umulig for grunneierne å forutse dagens situasjon, og at staten har sviktet dem ved ikke å bygge flere overføringslinjer mellom ulike landsdeler.
Idet fergen over til nordsiden legger til kai, tikker det inn en nyhetsmelding. «Ny strømpris-rekord. Makspris på 5,89 kroner pr. KWH for strøm i Sørvest-Norge torsdag.»
Men nå er vi gått i land i NO3, og der er prisen 9 øre denne dagen. De betaler altså over 65 ganger så mye for samme vare i sør.
Ved et lite vann drøyt 1 mil innover i landet ligger Strandos kraftverk. Det har vært i drift i ti år, og sporene etter gravearbeidet er nesten borte. Tidligere grunneier Terje Solheim viser frem inntaket, en liten demning 100 høydemeter lenger oppe. Herfra går rørgaten ned til kraftverket, en hytteliknende bygning med grønt gress på taket.
Men i regnskapsbøkene er tallene røde.
– Hittil har vi ikke vurdert å stenge ned. Det gjelder å begrense tapet, sier Solheim.
For strømprisen varierer gjennom døgnet, og det finnes tidspunkter der de fortsatt kan tjene penger. Stenger de ned, løper de faste kostnadene uansett: linjeleie, eiendomsskatt og vedlikehold.
De fire grunneierne investerte 17 millioner totalt i kraftverket og har hatt greie inntekter i flere år. Men ikke de to siste. I år kan de se enda lenger etter profitt.
– Skulle du ønske dere heller lå i NO5?
– Det hadde vært bra nå. Men for noen år siden var det veldig greie priser her. Det svinger for mye, sier den pensjonerte bonden.
– Det er noe «hakkende gale» i at det skal være så store forskjeller innad i Norge.
Andre steder i landet har småkraftverk skrudd av turbinene. Det gjelder blant annet anlegg i kommunene Sunnfjord, Oppdal og Rauma, ifølge artikler i Teknisk Ukeblad. Der klarer ikke grunneierne å betale rentene på lånet de har tatt opp, selv med avdragsfrihet.
På Strandos var økonomien slik at grunneierne snart måtte inn med mer kapital. I stedet valgte de å selge. Nå er det selskapet Norsk vannkraft som «eier» kraftverket i 60 år, før det går tilbake til grunneierne. Et eventuelt overskudd deler de på.
– Det er mye jobb å drive selv også, forteller Solheim, som er blitt 68 år.
Slike selskaper har kjøpt opp mange av de små kraftverkene i Norge de siste ti årene.
Ekstreme prisvariasjoner og usikker økonomi gjør det mer fristende for grunneierne å selge. Selskapene overtar som regel også lånene de har tatt opp for å bygge ut.
Flere av selskapene har utenlandske eiere, og noen mener det er en skam at «arvesølvet» flagges ut. Småkraft, det største selskapet, er for eksempel kontrollert av et nederlandsk pensjonsfond. Solheim er ikke så bekymret for det.
– Det som selges, er bare retten til å drive kraftverket i et bestemt antall år. Det betales skatt i Norge, og grunneierne får inntekter. De tjener også penger på tilsyn med anlegget, sier Solheim.
Det at kjedene overtar, gjør de enkelte vannkraftverkene mindre sårbare for svingningene i prisene.
– Grunneierne sitter enten i fryseboksen eller i stekeovnen, sier direktør Terje Vedeler i Småkraft, som har rundt 140 kraftverk i Norge.
– Men vi som har halvparten av våre kraftverk i nord og halvparten i sør, har det greit i snitt. Derfor har vi foreløpig ikke stengt ned noen kraftverk.
I Norsk vannkraft sier daglig leder Roald Sjo at de vil fortsette å holde Strandos kraftverk i drift inntil videre, selv om de går med tap.
– Vi håper og tror at ekstremprisene er forbigående.
Men hvorfor har vi laget et system som gir så urettferdige utslag? Og hvorfor virker grensene så tilfeldige?
For i Høyanger kommune er det ikke så enkelt som at skillet går ved Sognefjorden. Det er også et område på nordsiden av fjorden, helt øst i kommunen, som tilhører NO5.
– Vi merker skillene veldig godt. Næringslivet i områdene med høy pris fortviler. Og folk forstår ikke hvorfor det er sånn, hvorfor grensene går der de gjør, sier Høyanger-ordfører Petter Sortland (Ap).
I denne lille fliken av kommunen ligger for eksempel isoporkasse-bedriften Nesseplast, der daglig leder Erling K. Nesse ikke forstår hvorfor de skal punge ut langt mer for strømmen enn naboene noen kilometer lenger vest.
– Dette setter oss i en helt fortvilet situasjon og er dypt urettferdig, sier Nesse.
Og her ligger Nessane småkraftverk, som åpnet i 2020 og tjener millioner grunnet de gunstige grensene. Til tross for at strømmen de produserer, i hovedsak går i kabel inn til Høyanger sentrum, som ligger i NO3. For hvilket område et kraftverk tilhører, bestemmes av hvordan strømmen normalt flyter, og hvor de er koblet til Statnetts nasjonale hovednett.
– De har virkelig skutt gullfuglen, sier ordfører Sortland.
Selskapet bak kraftverket, Nessakraft, fikk et årsresultat på 5,3 millioner i 2021. Styreleder Jan Gunnar Solli sier at de ikke har noen rolle i bestemmelse av sonegrensene, som har ligget fast siden oppstarten.
Det tok A-magasinet et titall telefoner til kraftselskaper, nettselskaper og Statnett for å få svar på hvorfor grensene går der de går (se egen sak nederst i artikkelen).
Men hvorfor systemet er så urettferdig, må Nils Martin Espegren forklare. Han er fungerende leder av landssentralen i Statnett og sier at det er gode grunner for at landet er delt i elspotområder med ulike priser.
– Slik situasjonen er nå, med stort produksjonsoverskudd nord i landet, har vi ikke kapasitet i linjenettet til å flytte all elektrisiteten sørover til der etterspørselen er. Derfor må vi få hjelp av markedsmekanismene. Når prisene er høye, vil forbruket gå ned, og det vil lønne seg å bygge ut ny kraftproduksjon. Og omvendt, er prisene lave over tid, kan det være et godt område å etablere ny næringsvirksomhet, sier han.
– Men systemet er jo veldig urettferdig?
– Det kan oppfattes slik. For nettkunder som ligger nær hverandre, kan ha veldig ulik pris. Men grensene er satt ut fra hvor det er flaskehalser i nettet.
– Det kan noen steder virke som det nesten er tilfeldig hvilken sone man blir plassert i, og om man tjener eller taper millioner?
– Den inndelingen vi har nå, har vært stabil i seks år, med minimale endringer. Grensene er der de viktigste fysiske begrensningene i nettet er. Men strømflyten er ikke 100 prosent lik over tid. «Køene» i strømnettet kan flytte på seg, for eksempel hvis det bygges nye linjer.
– Kunne vi ikke hatt en nasjonal snittpris i stedet?
– Noen land har valgt å ha hele landet i ett prisområde, for eksempel Tyskland og Finland. Men det gir utrolig store utfordringer for driften av systemet og håndtering av flaskehalsene i nettet. Mye tyder på at Tyskland også på sikt må dele landet i spotområder.
– Finnes det ingen måte å regulere dette på som er mer rettferdig?
– Vi som jobber på systemdrift, skal sikre at alle har tilgang på strøm ut fra våre virkemidler, sier Espegren.
Da kraftverket åpnet i 2020, søkte det lokale nettselskapet Sygnir om at kraftverket skulle tilhøre NO5, med Grindsdalen som kontaktpunkt til Statnett nasjonale hovednett.
På dette tidspunktet var det driftsproblemer på den nye linjen til Høyanger. Derfor fløt kraften østover i stedet, mot Balestrand, forklarer konserndirektør Stian Frøiland.
Statnett godkjente dette. Etterpå kom linjen til Høyanger i orden, og det meste av kraften flyter dit. Men når et kraftverk først er plassert i én sone, blir det gjerne liggende der.
– Man skal være ærlig å si at det går nok mer kraft til Høyanger, innrømmer Frøiland.
– Da kan dette kraftverket selge strømmen dyrt, mens de som bruker strømmen i Høyanger, betaler lav pris for den. Hvem tar regningen?
Frøiland tar oss gjennom et langt resonnement som involverer balanseområder, aggregert forbruk og kraftbørsen Nord Pool/Nasdaq.
– I realiteten er det forbrukerne i NO5 som betaler mellomlegget.
A-magasinet har også spurt Statnett om hvorfor de har godkjent denne soneinndelingen. Kommunikasjonsrådgiver Marianne Veggeberg skriver i en e-post at det er nettselskapet, i dette tilfellet Sygnir, som tar avgjørelsen om soneplassering basert på retningslinjer fra Statnett.
«Dersom strømkunder eller kraftverk mener at de er plassert i feil prisområde, må de selv ta kontakt med sitt regionale nettselskap og be om en ny vurdering. Vi kjenner ikke til at det foreligger noen henvendelser eller klager i denne sammenheng.»
